Etter 5 mnd hvile er La Familia igjen klar for å erobre verden. Hun er den fineste båten i mils omkrets, pusset og nylakkert. Tidlig mandag morgen 24. april forlot vi Manly med kurs.. ja hvor? Vi hadde ikke helt bestemt oss.. men det er vel ikke helt uvanlig? Petrell med Frode, Thomas og Asbjørn ombord fikk en tjuvstart på en time, når vi dem igjen?

Vi hadde litt startproblemer når vi endelig skulle opp med storseilet. De nye klemmene som fører seilet opp langs masten passet ikke! Men vi hadde jo testet dem uten seil… Vi byttet med de gamle og slitte, dermed var det ordnet. Med fulle seil og god vind startet vi jakten på Petrell. Etter seks timer var vi endelig ute av kanalen, og der ventet bølgene. Den berømte rullingen var tilbake…

Enda tre timer senere tok vi igjen og passerte Petrell, de seilte bare med genoa. De hadde heller ikke bestemt seg for hvor de skulle. Vi snakket med dem på VHF’en, og forstod at de var ganske sjøsyk der om bord, stakkars. Etter en samtale med kystvakten rundt Fraser Island og en annen seiler, bestemte vi oss for å seile rundt nord spissen på Fraser. Passet inn til kanalen mellom øyen og fastlandet var ikke å anbefale. Sterk vind og sjø gjorde det vanskelig for uerfarne i det området.

Ronny var litt bekymret for om han skulle bli sjøsyk, men han klarte seg bra. Han følte seg litt uggen, men det gikk fort over. Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å reise til Bundaberg, det var det beste alternativet for å plukke opp de tre gjestene vi ventet fra Norge. Petrell valgte en litt annen kurs enn oss, og på kort tid mistet vi kontakten. Vi fikk ikke vite hvor de skulle, men det tar vel ikke lang tid før vi ser dem igjen.

Vi rundet Fraser og satte kurs sørvest mot Bundaberg. Vi fikk vind og sjø rett imot, og en del sjøsprøyt i cockpit. Det ga relasjoner til turen vi gjorde halvveis mot New Zealand, men dette i mye mindre skala. Utenfor elv utløpet til byen, startet vi motor. Den putret og gikk, men det var noe som ikke stemte. Den gikk seg varm, og vi oppdaget ferskvannslekkasje… De nye slangene som ble installert av en Volvo reparatør i Manly var blitt helt ødelagt. Yngve lappet med teip og Ronny etterfylte med vann. Den midlertidige løsningen fungerte veldig bra, og vi kom oss opp elven uten problemer.

Godt fortøyd i Bundaberg Port Marina tok vi en velfortjent ankerpils. Gjestene våre skulle ikke komme før ut på ettermiddagen, så vi tok oss en liten strekk. Plutselig kom en skikkelse bråkende ned trappen, og Therese som lå i salongen lurte på hva som hadde skjedd med Ronny. Var det sånn han så ut? Hun måtte gni seg litt ekstra i øynene og se en gang til. Jammen var det ikke Terje, Tine og Frode som kom, men de skulle ikke komme så tidlig! Og båten så ut som en bombe hadde slått ned… Seiltrekk, klær og redningsvester lå strødd.

Gjestene fikk seg en kald velkomst øl og vi ryddet og gjorde i stand lugarene. Yngve tok kontakt med Volvo i Manly, og de fikk tak på en reparatør i Bundaberg. Han kom samme dag og sjekket skaden. Han lovde å komme tidlig neste morgen for å skifte de ødelagte slangene. Gjestene var sliten etter en lang reise og tok seg en høneblund. Therese lagde pizza som vi koste oss med på kvelden mens vi utvekslet siste nytt.

Bundaberg har ikke så mye å by på, men Australias eneste rom destilleri finnes der. Når motoren var fikset reiste vi alle av gårde i marinabussen. Den kjørte oss til destilleriet hvor vi var med på omvisning. Etterpå var det smaksprøver og favoritten var Royal Likør. Spesielt blandet med fanta og krem, nam nam. Vi kjøpte et par flasker så vi kunne lage den selv i La Familia, drinken døpte vi Fanta Royal.

Etterpå vandret vi litt rundt i byen og fikk oss litt mat og drikke. Det var på tide å komme seg tilbake til båten, men en øl til hadde vi tid til. Men når en mugge med øl koster bare 25 kr og de i tillegg har biljard å by på, hva skal en hjem å gjøre da? Det ble en forrykende turnering med Therese og Yngve på et lag, og Terje og Frode på et. Terje og Frode kom best ut, men det var langt fra overlegent…

Fredag 28. april gjorde vi noen ærend i byen før avreise. Vanligvis har vi aldri avreise på en fredag, men det var ingen som tenkte på det denne dagen. Selvfølgelig måtte noe være gale, ene alternatoren ladet ikke batteriet. Kan det ha vært vannlekkasje når reparatøren skiftet vannslangene? Vi lot det imidlertid ikke stoppe oss, og ved solnedgang forlot vi Bundaberg.

Med lite vind rett på nesen motret vi de 30 Nm til Lady Musgrave atollen. Ved soloppgang gikk vi igjennom passet, veldig enkelt og greit. Therese testet ut de nye maste trinnene, og holdt utskikk fra første sett salingshorn. Vi fant en flott ankringsplass nær øyen hvor ingen andre lå ankret. Det tok ikke lang tid før ankerdrammen kom frem og folk hoppet i sjøen for et avkjølende bad. Men idyllen varte ikke lenge. En turistbåt kom like etter, og en herre i hvit uniform og kaptein striper på skuldrene kom kjørende i full fart mot oss i en dinge. ”Som dere sikkert vet kan dere ikke ligge her”, sa han. Jasså? ”Ja, det står på de små hvite bøyene der borte, dere må ankre på utsiden av dem”. De var så små at vi måtte ha kjørt helt oppi dem for å se hva som sto der, vi tenkte kanskje de markerte et rev… Det var ikke annet å gjøre enn å ta opp ankeret og flytte seg. Det positive var at vi kunne unne oss en ankerdram til.

Vi hadde fem flotte dager her. På land så vi masse noddy fugler, samme typen som på Suvorov atollen i Stillehavet. Vi prøvde fiskelykken fra dingen, men hadde ikke hellet med oss. Derimot så vi mange skilpadder og en del sugefisk. Sugefisken suger seg fast i andre fisker, spesielt hai, for å få en ”gratis tur”. Turistbåten Spirit of 1770 var der hver dag, vi spurte om det var mulig å være med på dykketur som de arrangerte. Det var helt greit, og 4 av oss var med på det. Det ble første dykk for Tine og Frode i varmere strøk, en opplevelse i seg selv. Sikten var ikke så bra som vi har vært vant med fra Bora Bora og Niue, men det kan en vel kanskje ikke forvente. Vi så 2 hvittippet revhai og en del fisk og koraller.

De oppblåsbare kajakkene fikk vi testet, de er lett å padle om det ikke blåser for mye. Yngve og Terje brukte en del tid på å gi Paco (påhengsmotoren) pleie. Den hadde ikke vært i bruk på lenge, så den hørtes ikke helt fornøyd ut. Vi hadde også en stor dag å feire, Tines 30 års dag den 30. april. Vi spiste mye god mat, snorklet og vi sendte Tine og Frode i land på en romantisk tur. Det var det beste med hele dagen syns Tine. Det ble ikke de helt store sprellene på kveldstid, men vi spilte fantasi – morsomt.

Etter å ha ligget et par år lengst inni et skap, fant vi på ny frem hengekøyen. Den ble flittig tatt i bruk, til og med på nattestid. Ronny kledde seg godt og skulle gjøre et forsøk. Men vind og bølger fikk hengekøyen til å slenge ham vegg i mellom, så han måtte dessverre gi opp.

1. mai forlot Ronny oss, han reiste med ”Spirit of 1770” til fastlandet. Men det blir nok ikke siste gang vi ser ham i La Familia, kanskje Sør Afrika i desember? Så var vi ”bare” fem igjen, hva gjør vi nå? Vi bestemte oss for å bli en natt til og seile videre neste kveld. Men skjebnen ville det ikke slik…

Terje hadde kjøpt seg ny fiskestang i Bundaberg. Det var på tide å prøve den ut, men hvordan gjøre det når båten ligger i ro? Jo, man finner noen ”frivillige” til å hjelpe seg og gjør følgende;

Oppskrift:
Sett fiskestangen fast i hylsen akter på båten
Send to personer i dingen, en til å kjøre og en til å holde fast kroken
En person blir ved stangen og sørger for å at gøtten glir fint ut

Det høres veldig enkelt ut, og ingenting kan vel gå gale? Iverfall når ene personer er yrkesfisker og den andre er storstilt hobbyfisker… Tine fikk det ærefulle oppdraget i å holde kroken, den var surret rundt en plastflaske. Frode bakket dingen utover, og Terje holdt vakt ved stangen. Therese var inne og laget lunch da hun hørte noe forferdelig rabalder og skriking utefra. Hun nærmest fløy ut i cockpit og det var litt av et syn der ute. Tine hadde fått kroken i fingen og nærmest hang ut av dingen som fremdeles gikk bakover. Gøtten hadde hengt seg opp, og stangen hadde en vanvittig bøy. Snakk om storfangst! Tine skrek ”kast stangen”! Men den var umulig å rikke. Paco fikk motorstopp i all stor ståheien, og guttene var lamslått. Endelig fikk Frode fingen ut og klarte å dra dingen etter gøtten tilbake til La Familia. Da var Tine allerede blitt hvit i fjeset og hadde fått seg et lite sjokk. Yngve kom ut med en stor avbitertang, men da var ikke Frode sen. Nei, vi reiser til Spirit of 1770 og ber om hjelp. Så kjørte de av gårde i full fart alle tre.

Etter en stund kom guttene tilbake uten Tine. Hun ble tatt godt vare på av ansatte i turistbåten, de ville ta henne med til sykehuset på fastlandet. Frode pakket en liten sekk og reiste sammen med henne til land. Så var vi bare tre igjen i La Familia… Terje hadde veldig dårlig samvittighet og ville ikke spise engang. Men vi klarte å få i ham noe mat. Han var usedvanlig stille en sund, men etter hvert klarte vi å se det humoristiske i det hele. Kvelden ble avsluttet med en innbitt ludokamp hvor Terje gikk av med seieren.

Tidlig neste dag kom turistbåten tilbake, var Tine og Frode med? Vi kalte dem opp på VHF’en, og jo da – de hadde to stk personer som var klar for å bli hentet. Det ble et gledelig gjensyn og Tine hadde fingen i behold. Hun fortalte at sykebilen sto klar på kaien når de kom! Legen som skar kroken ut av fingen viste henne et skap full av kroker. Det var ikke første gang han hadde gjort en slik jobb! Tine hadde med en overraskelse til Terje, hun hadde kjøpt en helt ny krok til ham. Han trodde nesten ikke sine egen øyne, og lurte på om det var så trygt at han fikk den… Spørsmålet er, har de lært?

Det ble siste dag på flotte Lady Musgrave. Like før solnedgang dro vi anker og satte kurs for nye eventyr, det var allerede blitt onsdag 3. mai.

Hilsen La Familia