Etter å ha sagt farvel til Lady Musgrave og Ronny satte vi seil for North East Island, 191 Nm lengre nord. Det er ikke alltid så lett å plukke seg ut steder å besøke, men gode ankringsforhold er en viktig faktor. Vi var alle spent på nattseiling, vi hadde nemlig hørt rykter om fiskebåter som liker å skremme seilere. Men hvordan går det med våre egne fiskere om bord? Blir det napp til slutt?

Første natten seilte vi uten å se andre båter, kun lys i det fjerne. Det er kjekt å ha selskap når en har nattevakt. Mange timer går med til å snakke om meningen med livet, fiske, de store og små drømmene i livet og hverdagslige ting. 13 timer etter solen gikk ned, viste den seg igjen på skyfri himmel klokken halv sju på morningen. Det er uvant for oss med så lang ”mørketid”.

Med to snører ute forventet vi storfangst, spesielt etter å ha spist kjøtt i flere dager! Men til Terjes store fortvilelse ville ikke fisken bite på! Derimot kom en flokk delfiner og underholdt oss i minst en halv time. Vi hojet og klappet, vi hadde hørt at de liker det. Og til vår store glede hoppet og svømte de rundt bauen i ren ekstase. Delfiner er noe vi aldri blir lei av å beundre om bord i La Familia.

Plutselig ruset ene snøret ut i vill fart, endelig! Guttaboys halte og dro i snøret, og diskuterte heftig hvordan dråget skulle tas om bord. Kleppen ble hentet frem og vi gledet oss alle til fiskemiddag. Men… I all kaoset om hvem som skulle kleppe den stygge fisken (det var egentlig ingen av dem som turte), glapp den selvfølgelig. Unnskyldningen kom raskt, det var en barrakuda! Men jentene hadde også fått et glimt av fisken og fant frem fiskeboken. Det var en blanding mellom diverse makrellfisker og whaoo, derfor kalte vi den for ”neihoo”, siden den ikke ville om bord. I all stillhet kan vi nevne at boken karakteriserte disse fiskene som meget gode fisker.

Siste natten gikk veldig fint også, kun en lastebåt og se. Solen kom opp på samme tid som dagen før og viste vei inn til ankringsplassen. Klokken åtte fredag morgen den 5. mai var vi ankret opp sammen med en annen seilbåt. Den reiste kort tid etterpå og vi hadde denne flotte plassen helt for oss selv. I de to dagene vi var her svømte en manta rokke, skilpadder og delfiner rundt båten. Er det ikke fantastisk? Terje fikk endelig en av sine store drømmer oppfylt. Yngve kjørte ham i dingen til manta rokken, og med våtdrakt og maske hoppet Terje forventningsfullt uti. Manta rokken svømte bedagelig rundt og plutselig skiftet den retning og kom rett imot ham. Terje sa det var et utrolig kikk å se den komme svømmende med åpen munn og store vingeslag. (Manta rokker er ikke farlige…)

Tidlig neste morgen var det en del fiskestimer rundt oss. Terje og Yngve hev seg i dingen med to fiskestenger og godt mot. De kjørte rundt omkring lenge før de endelig nærmet seg båten igjen. Men det var ikke mye smil om bord og de kjørte forbi uten å se på oss engang. De har garantert ikke fått fisk mente vi. 10 minutter senere kom de tilbake, og da var smilene komt frem. Terje hadde endelig fått en fisk på kroken, og det rett bak La Familia! Ifølge fiskeboken var det samme type som sist, en blanding. Vi ga den derfor nytt navn, ”jahoo”. Det var utrykket guttene kom med når fisken var om bord. Det smakte jammen snaddergodt med selvfisket fisk etter gammelt.

Før avreise måtte vi ta en tur på toppen av Walter Island. Det er mulig å gå over til den på revet mellom øyene. Det er flott natur på begge, vi så masse steinformasjoner i forskjellige farger. Hver bukt var forskjellig også; hvit sandstrand, grå rullesten og svarte steiner som var vond å gå på. Turen til toppen var anstrengende, den gikk bratt oppover i vanskelig terreng. Noen steder gikk ”stien” ganske nært stupet til sjøen… Belønningen ventet på toppen, kalde øl og nydelig utsikt. Kan det bli bedre?

Lørdag ettermiddag sa vi farvel til North East og Walter øyene, og vi var klar for ny nattseilas. Får vi se noen fiskebåter snart? Det var ingen båter å se, bare masse lys fra en installasjon vi ikke visste hva var. Napp fikk vi også, men den glapp… Var det en neihoo?

Ved lunch tider søndag fant vi en fin ankringsplass ved Carlisle og Brampton øyene. Vi var raske i dingen for å utforske land. På Brampton var det en luksusressort, vi trappet opp der for å høre hvilke aktiviteter de kunne tilby. Med Kurt Nilsens ”She’s so high” i høyttaler anlegget fortalte en unggutt oss hva vi kunne være med på. Men pipen fikk en annen lyd når vi fortalte vi kom fra en seilbåt. Høflig ba han oss om å gå, hvis ikke måtte han hente høyeste sjefen! Seilere har ikke lov å bevege seg innenfor ressort området, det er kun for gjestene. Ifølge Lonely Planet koster en natt der den nette sum av ca 2000 kroner… Et paradis for nygifte, ikke noe sted for ungdommer på jakt etter liv og røre. Det var bare å ta halen mellom bena og luske seg av gårde.

I stedet gikk vi tur langs stranden på Carlisle, den er ubebodd. Vel, det vil si, det bor ikke mennesker der… Og ikke ante vi hva slags dyr vi kunne komme over. Plutselig kom Tine med et utbrudd, hun var centimeter fra å trakke på en sovende slange! Raskt kom vi oss unna og etter det så vi oss godt for hvor vi trakket. Vi fant ytterligere en slange, men ved nærmere ettersyn var det bare skinnet som lå der, tildekket av grønne pissemaur. Maur fra mars kanskje?

I 1888 ble det store dampskipet SS Geelong overrasket av sterk storm. De ankret på lesiden av Carlisle, men når vinden snudde 180 grader ble de skylt på land. Alle ble reddet unntatt to av mannskapet. Vi prøvde å finne rester, men det var veldig lite igjen. Vi fant litt av bauen og ankerkjetting gjennomføringene var inntakt, men ganske rustne.

På vei tilbake måtte vi forbi den sovende slangen igjen. Vi klarte ikke å dy oss, vi måtte prøve å vekke den. Store steiner ble kastet i nærheten av den, ikke på den! Den leet ikke en muskel og vi var på nippet til å gi opp. Plutselig skjøt den fart innover i buskene, den var jammen rask. Alle kom helskinnet tilbake til båten, og kvelden gikk med til en knallhard ludokamp. Det var luringen Yngve som gikk av med seieren, men den satt langt inne.

Mandag 8. mai hadde vi store planer. Vi skulle på land å kose oss; gå tur, spille strandspill, spise lunch, snorkle i passet mellom øyene og drikke øl. Men værgudene syns ikke vi fortjente det. Vi våknet til en grå, regnfull og forblåst dag. Likevel koste vi oss i båten med samtaler, lesing og god mat. På kvelden ble det ”snurr film”, den danske animasjonsfilmen Terkel i Knipe (norsk versjon). Det er Axel Hennie som har stemmen til alle figurene. Det er en film for hele familien, men vær obs på sterk språkbruk. Det er ikke til å stikke under en stol at nordmenn ikke er flinke til å banne…

Neste morgen fikk vi kontakt med Petrell på radioen. De var på vei til Shaw Island, samme sted som vi skulle. Da kom konkurranse ånden over oss, hvem kommer først frem? Da vi lettet anker klokken halv ti hadde vi litt lengre vei enn Petrell. Med fullt storseil oppe fosset vi av gårde. Tre og halv time senere ankom vi som første båt, taperen måtte spandere ankerpilsen. Det ble litt for lenge å vente, så vi tok La Familias ankerpils før de andre ankom.
Therese og Terje tok dingen til land like før solnedgang for å utforske. Det var en flott strand, slik det skal være på Whitsunday øyene. Det er stor forskjell på flo og fjære langs kysten, og det var like før dingen ble tatt av floen. Heldigvis hadde vi bundet den fast i ene åren som sto støtt i sanden.

På kvelden ble det en ny ludorunde. Det går knallhard for seg, det er best å ligge lavt i terrenget. Den som begynner best får nemlig gjennomgå i resten av spillet. Alle de andre gjør alt for at ikke akkurat den personen skal vinne, spesielt om man er litt stor i kjeften i tillegg… (føler du deg truffet Frode?) Gratulerer Terje som gikk seirende ut.

Onsdag 10. mai var vi hele dagen på stranden. Petrell hadde sett nok dagen før, så de reiste videre. Dagen gikk med til pingpong spilling og skjell samling. En hard dag, alle var sliten og det ble tidlig kveld. Vi spilte ikke engang ludo…

Tidlig neste dag seilte vi ti mil til Hamilton Island som er den dyreste øyen i Whitsundays. Vi skulle hente Jess som kom med fly fra Melbourne. Therese hadde lest feil i meldingen, og trodde hun skulle komme den 11, men så var det ikke før den 12. Heldigvis fant hun det ut før vi kom frem, så hun slapp å reise bomtur til flyplassen. Vi la oss i marinaen og utnyttet tiden. Vasket båt, klær og tok en deilig ferskvannsdusj. På kvelden unnet vi oss et typisk australsk pubmåltid og spilte biljard, samme lag som i Bundaberg. I en forrykende turnering var det Therese og Yngve som endelig var best. På hjemveien ville Therese, Yngve og Terje ta en siste øl på den lokal nattklubben. Men der var det stopp i døren. Therese som var mest oppdresset kom ikke inn, hun hadde på seg flippflopper. Det ville være farlig om hun trakket på glass skår… Spørs om det var den egentlige grunnen?

Fredag 12. mai reiste Therese til flyplassen for å hente Jess. Hun var i sprudlende humør som vanlig og gledet seg veldig til å seile. Etter midt på dagen drammen og bli kjent runde, seilte vi til Airlie Beach for å være med på dykkertur med Petrell. Thomas og Frode hadde ordnet seg en tre dagers organisert tur til ytre rev, og hadde klart å overtale La Familia til å være med.

Vi ankom Abel Point Marina klokken fire. Deretter gikk det i ett bankende kjør. Vi ble hentet av dykkearrangøren for å plukke utstyr og betale. Yngve sjekket inn på marinakontoret og vi tok oss en velfortjent ankerdram og en matbit. Det var ikke lange veien og gå til dykkebåten, den lå i samme marina. Klokken syv var vi alle trygt om bord og fikk tildelt lugar.

Følg med i neste innlegg på dykketur, tyveri, party i La Familia, 17. mai, rømmegrøt, et tårevått farvel med gjestene, båtjobbing og nattens dronning i Cairns.


Hilsen La Familia


PS. Manta rokken fikk navnet Opel, oppkalt etter Opel Manta.

PPS. Terje hadde med seg Vodka Mandarin hjemmefra. Han hadde hatt den så lenge at den snart gikk ut på dato. Han tvang oss til å hjelpe og drikke den opp, han syns det var flaut om flasken ikke var tom innen utløpsdato…

PPPS. Tine laget deilig sjokolade kake en dag. Den skulle vi ha til dessert, men vi klarte ikke å la være, den ble middag i stedet…

PPPPS. Frode laget til fiskesnøre med kroker til å fiske med fra båten, mens vi lå for anker. Det tok ikke lang tid før fisken bet på og tok med seg både agn og kroker. Og han kaller seg yrkesfisker?