La Familias mannskap uforsker Australia under vann, men ikke akkurat slik vi hadde forventet. Tilbake etter endt tur fikk vi oss en lite hyggelig overraskelse, men den ble fort glemt i partyrusen sammen med nye dykkevenner. 17. mai står for døren, blir det rømmegrøt å få? Det nærmer seg slutten på oppholdet for gjestene våre og vi må forte oss av gårde mot Darwin for å møte Cecilie og Sally den 23. juni. Rekker vi frem i tide?

Om bord i Oceania båten traff vi mannskap og andre dykkere. Vi hadde store forventninger til det ytre rev i Great Barrier Reef, vi hadde sett flotte bilder av krystall klart vann og yrende dyreliv. Vi fikk bange anelser når mannskapet begynte å snakke om sterk vind og båtens vanskeligheter med å gå ut i høye bølger. Det var opp til kapteinen å bestemme, og han kom senere. Vi ventet og ventet, men ingen kaptein kom og klokken begynte å nærme seg leggetid. Klokken to om natten våknet vi av at motoren startet og vi var på vei, hurra! Stor var overraskelsen når vi våknet på morningen, båten var ankret utenfor en øy… Det er jo ikke øyer på revet?

Trøtte, men klare for dykking, møtte vi opp til frokost. Kapteinen kom for å informere oss. Pga sterk vind og høy sjø, kunne han dessverre ikke ta oss til revet. Vi skulle derfor forflytte oss rundt på øyene i Whitsundays. Omtrent der vi nettopp kom fra… La Familia og Petrell kunne fint reist der selv, uten å betale 3500 norske kroner pr person.

Vi hadde 11 dykk til sammen, vi fikk et ekstra som dispensasjon for ikke å reise til revet. Terje og Jess har ikke dykkersertifikat, så de snorklet i stedet. De så masse fint rundt korallene nært land, så de var veldig fornøyd. Noen av oss dykkere var ikke like begeistret. Sikten var dårlig, og et par ganger droppet de oss på dårlige steder. Fire av oss ble tatt av strømmen og nesten dratt til havs. Heldigvis var det noen som fikk øye på oss tilslutt. Det er mye flott under vann, men dessverre er sikten dårlig, grå og grumsete. Terje og Jess fikk være med på to introduksjonsdykk, de syns det var kjempespennende. Tenk å kunne puste under vann!

To nattdykk hadde vi - de første for Therese og Yngve. Vi syns det var spennende, men var uheldig første gang. Vi ble droppet rett oppi noen koraller og ble tatt av sterk strøm. Therese fikk pusteproblemer og ble redd. Det samme skjedde med Tine, hun dykket sammen med Frode. Vi kom oss opp og tilbake til båten, det var godt med te å varme seg på. Pulsen roet seg ned etter hvert også. Andre nattdykk var mye bedre, da var vi fem i følge. Det var ingen strøm og vi lyste rundt med hver vår lommelykt. Therese hadde lånt et kompass, så vi visste omtrent hvor vi var. En liten blekksprut (squid) kom svømmende, og Yngve lyste med lommelykten på Therese. Den fulgte lyset og svømte rett i magen hennes! Godt det ikke var en hai…

Ved lunsjtid mandag 15. mai kom vi tilbake til marinaen. Vi inviterte noen vi traff på turen om bord til oss. Noe av det første vi oppdaget var de tomme hylsene hvor fiskestengene vanligvis står. Å nei! Begge stengene var vekk, stjålet. At folk kan være så frekk! Vi så for oss en lang tur videre uten fisk til middag. Terje og Yngve reiste på politistasjonen for å anmelde saken, mens Therese underholdt gjestene. På kvelden skulle vi til byen for å treffe mannskapet og resten av dykkerne. Vi hadde tenkte å sove og slappe av etter dykkingen, men partiet var godt i gang, og gjestene ville ikke gå.

Det ble en lang kveld på byn. Noen husker lite og noen husker det de vil huske. Noen ble kastet ut fra et sted pga de lekesloss, da gikk alle. Neste sted var det dansing, men det er ikke alltid like lett å holde seg på bena. Det tok ikke lang tid før folk fikk grei beskjed av vaktene at det nok var på tide å gå hjem. De fleste var ganske sliten og klar for sengen, så vi var ikke vanskelig å be…

Neste dag ble ganske rolig, hvor var all energien fra i går blitt av? 16. mai, vanligvis går man på stadion for å se Brann vinne. I La Familia hadde vi sen middag og la planer for neste dag, nasjonaldagen. Vi bestemte oss for å seile videre, helt til Townsville. Før fuglene sto opp heiste vi flagget og sang nasjonalsangen – folk på kaien ble stille og fulgte med. Vi følte oss stolt og kry av landet vårt, selv på andre siden av jordkloden.

Petrell, som vanlig, reiste før oss. De må tjuvstarte for å ha sjanse å henge med La Familia. Vi var litt late, og seilte bare med genoa. Det gikk ikke så fort, men vi har vel ikke dårlig tid. På veien begynte diskusjonen om vi skulle ha et lite stopp før Townsville. Gjestene ville ha et siste bad før hjemreisen. Vi utfordret Petrell, hvem kommer først til Magnetic øyen. Men de ville ikke dit, så de utfordret oss i stedet. Se om dere kan nå oss igjen. Det skulle de aldri ha sagt. Nå hadde vi kun storseil oppe, med vind rett bak fra. Mannskapet fikk blod på tann, og vi satte genoa på spribom. Da gikk det unna! I 7-9 knop fosset vi fremover, det tok ikke lang tid før Petrell var innhentet. Hurra! La Familia i er best når det gjelder. Vi studerte Magnetic øyen litt mer inngående i turistbøkene, og fant ut at det var hai og masse brennemaneter der. Ikke noe sted å bade med andre ord. Vi slo fra oss tanken og bestemte oss igjen for Townsville. Furtebåten Petrell forsvant til havs, vi lurte på om de var på vei til New Caledonia.

Yngve laget nydelig omelett til middag og vi skålte for dagen med aquavit. Solen gikk ned og La Familia fosset fremover. Vi innså at farten måtte reduseres, vi liker ikke å ankomme ukjente steder i mørket. Dessuten var det ifølge kartene ikke nok vann i kanalen inn til marinaen før ved flo. Vi tok ned alle seil og drev i 4-5 knops fart. Hvem kan segla forutan segl? Jo La Familia. Petrell tok oss igjen og passerte like ved, de var nok stolt da ja. Alt vi gjør for at de skal bli glad…

Like etter vi var fortøyd i Breakwater marina, stod Thomas på kaien med en pose full av rømme. Den lenge omdiskuterte rømmegrøten skulle endelig lages. Og heldige La Familias mannskap fikk ta del i spisingen. De har ikke norsk sæter rømme i Australia, men den lokale gjorde nytten. Alle var fornøyd med den forsinkede 17. mai lunsjen, den smakte rett og slett som hjemme.

Det var siste dagen med Terje, Tine og Frode. Vi bestemte oss for å finne en restaurant hvor de serverte kenguru. En kan ikke ha vært i Australia uten å ha spist en søt kenguru… Alle syns det var godt, rødt kjøtt som kanskje minnet litt om biff. Biljard, nå skulle det avgjøres! Hvem er best? Vi spilte bare to omganger, det ble uavgjort. Terje og Frode sa det skulle avgjøres neste gang de besøker oss. Kanskje Brasil?

Tidlig fredag morgen 19. mai kom taxien og hentet dem. Tårene var ikke langt unna, det er alltid like trist å ta farvel. La Familia syns det har vært en fornøyelse å ha dem om bord, og håper det ikke blir lenge til neste gang.

Tilbake i båten var vi bare tre igjen, og stillheten senket seg. Hva skal vi finne på? Vi ville komme oss av gårde så snart som mulig, men hadde et par ting på listen som måtte fikses. Vasking og ny handleliste for de neste ukene. Roret og alternatoren måtte få en overhaling. Det er alltid noe å henge fingrene i…

Yngve: Da har lenge vore nokre rare lydar i styresystemet, og etter mykje lytting meinte eg å ha funnet årsaka til å være eit kulelager inne i pidestallen, (styresystemet i cockpit). Robert, ”the boat doctor”, vart kontakta og var einig. Pidestallen måtte demonterast. Eg tok bilder før eg starta demonteringa og pidestallen vart levert til Robert. Ei lita veke seinare kom han tilbake med nymalt og reparert pidestall. Etter å ha studert bilda vi tok før demontering, fekk vi installert pidestallen på plass igjen. No var da ikkje mykje lydar i styringa. Vi var begge veldig fornøyd med arbeidet.
Då vi var i Bundaberg, fekk vi erstatta dei to vannslangane til varmtvannstanken som lakk, reklamasjon. Under denne reparasjonen, sølte mekanikaren mykje vatn over den eine generatoren. Eg har blitt opplært i å dekke til elektriske generatorar, men dette var i følge han ikkje nødvendig. Heilt sidan vi reiste i frå Bundaberg har vi hatt rødt indikator lys frå denne generatoren. Vi tenkte at vatnet kanskje ville dampe vekk. I Townsville fekk vi ein båtelektrikar om bord og saman gjorde vi mange testar men med samme negativt resultat. Han tvilte på at da var generatoren som var gåen, men meite da var ein dårleg kontakt. Eg demonterte generatoren og fekk den levert til ein generator ekspert. Da gjekk ikkje lenge før dommen var klar: pga vanninntrenging er generatoren ødelagt. Ny vart bestilt og etter nokre dagar var den installert å den fungerte veldig bra.

Men en må jo oppleve noe på stedene man er også. Et par morgenfugler gikk opp på det høyeste fjellet i byen, Castle Hill, ca en time å gå opp. Akvariet måtte besøkes også, et ganske nytt anlegg. De har gjenskapt Great Barrier Reef, både koraller og dyreliv. Veldig imponerende.

Marit, den andre halvdel i Petrell, mønstret på i Townsville. Frode syns det var godt å ha henne tilbake. Det var søndag 21. mai, og jentene gikk på markedet på handletur. Yngve lekte paparazzi, og tok mange bilder av jentene uten at de la merke til ham… På kvelden feiret vi Marits ankomst med grilling i parken.

Mandag reiste Therese og Jess en dagstur til Magnetic Island. Kaptein Cook ga navnet til øyen når han seilte forbi på 1770 tallet. Nålen i kompasset hans gikk bare rundt og rundt, han trodde derfor det var magnetiske felter på øyen. Men det var det ikke, det var bare tilfeldig det som skjedde. Det var 6 km å gå til andre enden av øyen, det var ikke noe spesielt å se. For det meste måtte vi gå på veien, og ble forbikjørt av unge turister i ”barbie-biler”. På vei tilbake fikk vi tips om å ta en avstikker ned til en gammel fergekai. Det var en flokk med wallabies der, det er kenguruer i miniatyr. Vi hadde med oss rosiner, og et par av dem kom og spiste av hånden vår. Det var høydepunktet på turen. Hele dagen kjente vi lukten av søtpoteter, det kom fra barken på en av tresortene. Begge gikk og tenkte på potetstappe pga lukten, så vi kjøpte med oss søtpoteter til båten. Der lagde vi deilig potetpai, og kalte retten Magnetic Pailand.

Onsdagen reiste Therese og Yngve på dykketur til det 110 meter lange vraket av dampskipet Yongala, som sank i 1911. Alle de 122 personene om bord omkom da de fikk en uventet storm på seg. Det var vanskelig å se selve vraket, som var helt dekket av koraller. Men dyrelivet var helt fantastisk. Vi så kjempestore fisker, tette fiskestimer der vi kunne ta på dem om vi ville, sjøslanger og skilpadder. Når vi kom tilbake til La Familia hadde Jess laget deilig middag til oss.

I løpet av torsdagen og fredagen ble roret og den nye alternatoren levert og montert. Det var en glad gjeng som var ute på avskjedsmiddag fredag kveld. Endelig! Lørdag morgen fylte vi diesel og satte kurs for Great Palm Island, en dagsseilas unna, Det var perfekt vind til å prøve den nye gennakeren, men det var ikke så lett. Den er tung å heise opp med strømpen på, vi brukte mye krefter på det. Når strømpen var halvveis oppe, satt den bom fast. Vi fikk den verken opp eller ned. Det var mye krefter i seilet, og vi måtte dra det inn i båten samtidig som vi firte det ned fra toppen. Etterpå var vi så sliten i armene at vi prøvde ikke flere ganger. Dessuten tok vinden seg opp, som vanlig. Like før ankomst dro vi inn en 8 kilos spansk makrell. I ferdige fileter utgjorde det 5 kilo. Det er ganske mye fisk for tre småspiste personer. Vi hadde fisk til lunsj og middag de neste fem dagene, tilslutt måtte vi hive resten…

Neste stopp var Kent og Jessie øyene, en nattseilas unna. Vi ankret opp mellom de to øyene på litt steinete bunn. Kjettingen lagde mye ulyder og båten svingte rundt og rundt pga rare strømmer og vindforhold. Det var ikke noe kjekk ankringsplass, så vi bestemte oss for å seile videre allerede ved solnedgang.

Onsdag 31. mai ankom vi Cairns, siste ”storby” før Darwin. Vi ankret opp i elven sammen med mange andre båter. Yngve var kjapp på telefonen for å undersøke ang fallskjermhopping. Han og Jess reiste av gårde i full fart, mens Therese måtte bli igjen for å søke om utvidet visum. Etter en del papirarbeid, røntgen bilder av lungene og kontoutskrift var alt i orden.

Yngve: Etter at eg hoppa i Sydney hadde eg bestemt meg for å hoppe minst ein gong til, og då skulle eg spandere på meg video av hoppet. Samme firma hadde avdeling i Cairns, og då skulle eg få rabatt. Vi blei køyrt til Innisfail, småbyen som vart ødelagt av cyklonen Larry tidlegare i år. Jammen var da mange hus og bananplantasjer som var ødelagt. Jess skulle være med å sjå på, men vi fekk overtalt ho til å hoppe. Flyet som skulle ta oss opp i lufta var da minste eg nokon gong har vore inne i. Vi satt på gulvet, Jess, instruktøren hennas, meg og instruktøren min, Adam. Då var flyet heilt fullt. Den unge kvinnelige flygaren, tok oss vel opp til 14.000fot. Adam hadde deltatt i fleire verdensmesterskap og hadde over 20.000 hopp, så eg følte meg ganske trygg. Luka i flyet vart åpna, hovudet vart løfta opp, og ut vi hoppa. Utsikta var da ikkje noko å sei på ein flott dag som denne. Vi kunne sjå ned på kvite strender og ut på Great Barrier Reef, mens vi susa nedover. Som første gang fekk eg også no styre fallskjermen etter at denne var utløst. Hadde ei fin landing og Jess hørtes også veldig fornøyd dar ho kom inn for landing. No kunne ho stryke dette av lista si på ting ho skal gjere før ho blir 30år. Tandem Skydiving er verkeleg å anbefale, og hadde da ikkje vore så dyrt så hadde eg nok gjort da fleire ganger.


Jess skulle reise torsdag, så onsdag kveld var vi ute på en lokal pub sammen med aboriginere, innbarka australienere og en del andre rare karakterer. Det var padderace, hvor Jess tok 3. plassen – men hun nektet å holde padden! Therese måtte sammen med 4 andre ”utlendinger” kle seg ut og holde et lite show for resten av gjestene. Den som fikk mest applaus kom til å vinne en bag med masse rart i. Tilslutt sto det mellom Therese og en jente fra New Zealand. De fikk like mye applaus, så det måtte avgjøres ved ruletthjul. Therese fikk høyest nummer, og ble dermed nattens dronning. Hun måtte gå rundt med en rosa prinsesse krone, og dele ut medaljer til de tre vinnerne av padde racet.

Etter å ha sagt farvel til Jess ble det virkelig stille i båten. Nå var det bare oss to igjen, Therese og Yngve. Det er jammen lenge siden vi har hatt båten helt for oss selv. Vi ble litt satt ut og brukte hele fredagen bare på å være i båten. Vaske litt, spille backgammon, skrive på hjemmesiden, lese og slappe av.

Lørdagen brukte vi på å handle båtutstyr, ferskvarer for de neste ukene og grille i parken med Petrell og tyske Axel fra Freefall. Søndag morgen var vi klar, neste stopp Lizard Island. James Cook (igjen), ga navnet til øyen pga alle de store firfirslene som var der. For oss var det enkelt å finne frem, GPS og dagens kart viser vei mellom rev og øyer. Tidlig neste morgen var vi ankret i den lille bukten sammen med andre båter. De tre dagene vi oppholdt oss her brukte vi en del tid på land. Tur opp til James Cooks utskikkspost, hvor vi hadde 360 graders utsikt. På turen til andre siden av øyen plukket Therese og Marit med seg bark fra et tre. Det sies at teen en koker på den skal hjelpe for astma og diverse andre sykdommer, spesielt mageproblemer. De kokte te, og den smakte faktisk godt – kanskje litt barkaktig… Men siden ingen var syk, ble det ikke konstatert om den hjelper for noe. Vi så ikke så mange firfirsler, så de er nok ikke så mange som på James Cooks tid.

Natt til torsdag 8. juni trakk vi anker og satte seil mot Stanley Island. Vi ankom sent på ettermiddagen og fikk en liten time på land før solen gikk ned. Det var veldig flott der, kun oss to båter, så vi kunne tenkt oss mer tid. Men Darwin venter, og vi må videre. Før solen var opp fredagen var vi igjen av gårde, til Morris Island. Her var det kun La Familia som tok en tur i land. Det var observert krokodille der et par år tidligere, men vi tok sjansen likevel. Det var bare en liten sandøy med et par palmer og masse sjøfugl på. Vi fant en grav hvor en perledykker fra Torsdags øyen i Torres stredet ligger begravd.

Neste morgen reiste vi til Portland Roads, hvor vi lå ankret sammen med en reketråler. Therese og Marit skrudde på sjarmen og reiste over til den. Vi var på rekejakt. Etter å ha snakket og blitt underhold lenge av en morsom ungdom, spurte vi fint etter reker. Da kom selveste kapteinen ut, iført en liten truse og med håret til alle kanter. Fiskere sover om dagen og tråler om natten. Jo da, reker var ikke noe problem. Han fylte oppi en pose til oss, uten å be om noe i retur. Vi lurte på om det var noe de ville ha. Litt sukker hadde vært fint, sa de da. De er ute lenge om gangen og hadde glemt å kjøpe sukker. La Familia og Petrell koste seg med ferske reker, nybakt brød og majones til kvelds. De tre fiskerne fikk seg en øl hver og litt sukker, og var storfornøyd de også.

Cape Grenville var neste stopp. Etter en hel dag på sjøen ankret vi opp med andre seilere og en del fiskebåter. Lite visste vi at vi skulle tilbringe mange dager her… Det var siste stopp før vi skulle seile rundt Cape York, nordøst spissen av Australia. Vinden hadde vært sterk siden Cairns, og den bare økte på. Vi fikk sterk vind advarsler og bestemte oss for å ligge og vente på bedre vær. Til og med fiskerne lå i ro, det er et tegn på at været er dårlig. Hver dag når det var flo rullet båten en del, så vi snakket om å flytte oss nærmere land hvor det var roligere. Men vi var nok litt lat, og trodde hele tiden at i morgen skal vi reise. Tiden brukte vi på å gjøre småting i båten. Om kveldene var vi enten i La Familia eller Petrell. Hadde felles middag og spilling. Vi var ikke i land, det fristet ikke så mye med alle ryktene om krokodiller…

Den kvelden det blåste som verst lånte Petrell dingen vår hjem, så taxisjåfør Yngve skulle slippe å kjøre tilbake alene. Vi sjøsatte dingen annenhver gang på stedene vi stoppet. De kom seg trygt hjem, men like etter kom en skikkelig vindrosse på over 40 knop. Den tok tak i dingen så den snudde seg og landet opp ned. Stakkars Paco fikk seg et ufrivillig saltvannsbad og ene åren løsnet og forsvant. Heldigvis fikk de dingen på rett kjøl og den lå i ro til neste dag. Etter fire dager ble vi omtrent hentet av en seiler fra en annen båt. Dere må komme lenger inn! Ok, vi flyttet oss inn og gjett om det var mye bedre. Ingen rulling og flatt hav. Den natten sov vi veldig godt, og neste kveld reiste vi… Vinden var roet seg ned og alle fiskebåtene reiste like før oss.

Etter tips fra en engelsk seiler la vi ruten gjennom det smale Albany passet i 4 knop motstrøm, og rundet ganske nært Cape York, det nordligste punktet på fastlandet. Det var godt å ha det siste smale stykket på østkysten unnagjort, da unnet vi oss en aquavit skål. Vi fant en fin ankringsplass på Possession Island hvor vi igjen lå alene. Det ble et kort stopp og vi var ikke i land her heller. Vi klargjorde båtene for siste stykket til Darwin, noe vi kvidde oss litt til. Vi hadde hørt at det kan være ganske røft.

Vi reiste søndag 18. juni og kom frem fredag 23. juni. Det var totalt 753 Nm, og vi brukte 124 timer – det vil si 6,1 Nm i snitt. Det er over gjennomsnittet vårt og vi var veldig fornøyd. Turen gikk også bedre enn forventet. Første spenning var ved utgangen av Endeavour stredet, hvor det er veldig grunt. Vi hadde medstrøm og med 5 mtr under kjølen ble vi skylt ut i Carpentaria bukten i 8 knop. Hurra!

Autopiloten Laffen var ikke så samarbeidsvillig. En skrue på styringen skrudde seg ut innimellom og vi måtte håndstyre en del. Det ble verre og verre, så vi ville ikke bruke den. Den begynte nemlig å skjære seg inn i skroget bak. Andre kvelden gravde vi frem Nemo, vindstyringen. Vi hadde gitt den opp i Stillehavet, men nå hadde vi ikke noe valg. Det var enno langt igjen til Darwin… Vi krysset fingrene og prøvde. Første gang, nei – båten gikk rett opp i vinden. Andre gang, ja! Den virker, og jammen styrte den hele natten. Den fikk litt hjelp av og til, men det skal vi ikke klage på. Den styrte nesten hele veien til Darwin, var kun litt ustabil til tider.

Tredje kvelden var vi ferdig med gulfen, det verste skulle da vært unnagjort. Vi skålte i aquavit, ofret litt til Kong Neptun og belaget oss på en silkeseilas resten av veien. Kanskje det var aquaviten som gjorde utslaget, ikke vet vi. Men neste døgnet var utfordrende. Bølgene vokste seg store og kom fra forskjellige kanter. Vi ble ganske våte av å være i cockpit, saltvann overalt. En fugl kom som blindpassasjer, og den dret nærmere 30 ganger i løpet av natten – i cockpit. Var den sjøsyk? Nattevaktene gikk med til vasking, noe må man ha å gjøre…

På dagtid kunne vi se bølgene, ikke noe vakkert syn. Men Nemo styrte og vi kunne gjøre småting inne. Yngve lagde deilig lunch, og var på vei ut med maten i hånden da det skjedde. En bølge slo i siden, og landet over han og inn i båten. Maten kom uskadet fra det! Det er første gang noe sånt har skjedd i La Familia, vi ble helt paralysert. Og visste ikke om vi skulle le eller grine. Hele kjøkkenet var fullt i vann, Therese sin lugar ble litt våt og sofaen ble kliss klass av vann som kom igjennom lufteventilene.

Torsdag kveld kom vi i le av bølgene, på vei ned Dundas stredet. Vi fikk også oppleve en av de flotteste solnedgangene på hele jordomseilingen. Strømmen var litt verre, den kom med 4-5 knop i mot. Vinden dabbet av og vi drev bakover. Da var det gode gamle Volvo sin tur, han putret og gikk – sakte. Therese hadde første vakt, og var ganske lei av å se fyret stå omtrent på samme sted time etter time. Når Yngve kom snudde endelig strømmen. Plutselig skjøt vi fart og gikk lenge med 7 knop. Resten av natten og neste morgen gikk vi for motor, vinden kom rett bakfra. Når vi endret kurs sørover mot Darwin kunne vi motorseile med vinden på slør, da gikk det litt fortere.

Klokken to var vi fortøyd til fergekaien utenfor marinaen. Siden vi hadde seilt i Stillehavet og vært i Cairns måtte fiskemyndighetene komme om bord. De satt inn saltvannsystemet vårt med gift. De er redd for giftige muslinger i marinaen, det har vært et stort problem tidligere. Vi måtte ligge til dagen etter for at giften skulle virke.

Cecilie var komt tidligere på morningen, hun hadde hotell for å sove ut etter en lang reise, men flyttet inn i La Familia på kvelden. Våre venner Marty og Anette som vi traff på tur i Sør- Amerika kom på besøk også. Det ble en koselig kveld før vi fikk en velfortjent god natts søvn.

Lørdag kom Anette og Marty og hentet oss. De har aksjer i et par hester som er med i hesteveddeløp, og ville ha oss med på veddeløpsbanen. Vi reiste 100 km lengre sør i landet, til Adelaide River. Det var langt ute i Australias ”outback”. Vi fikk hilse på hestene og satset litt penger på dem, men det var en dårlig dag. Ingen av hestene vant. Etter løpet stoppet vi på den lokale puben. Der tok vi bilde sammen med Charlie, buffaloen fra Crocodile Dundee filmene. Den er død nå, utstoppet – men like populær.

Søndag kom endelig Sally, hun kom med fly fra Melbourne og flyttet inn i La Familia. Therese traff henne i ”dyreparken” i Bolivia og i hjemlandet hennes, New Zealand. På kvelden reiste vi til den kjente stranden Mindil, det er marked der hver søndag. Vi rakk akkurat den nydelige solnedgangen og koste oss med hvitvin. Noen ungdommer drev med diverse flamme oppvisning for oss, etter hvert fikk vi lov å prøve også. Therese prøvde seg som flammeblåser! Det gikk bra, hun kom fra det uten brannskader. Hadde bare dårlig smak i munnen etter parafinen.

Hele siste uken har gått med til å gjøre båten klar til det Indiske hav kryssingen. Mathandling, kart kopiering og diverse jobber med båten. Anette og Marty har vært sjåfører for oss. De tilbydde seg hele tiden og ville hjelpe. Aldri har vi truffet noen som er så hjelpsom, bare etter så korte møter. Tusen takk Anette og Marty, dere er kjempegode venner. Når dere kommer til Norge skal vi stå klar med åpne armer.

Søndag 2. juli reiser vi fra Darwin, med retning Madagaskar. Underveis har vi forksjellige steder å stoppe. Ashmore reef, Christmas Island, Cocos Keeling, Chagos og sørlige Seychellene. Følg med på hjemmesiden under hvor er vi. Den vil bli oppdater ca en gang i uken.

Hilsen La Familia



PS. Avstemminga til nytt navn på jolla vår er avslutta og jolla heiter no DINGELING, Hilde sitt forslag. Dingeling fekk 28 stemmer, Bøllefrøet fekk 21 stemmer, Stabeist II fekk 19 stemmer og Speedy fekk 4 stemmer. Tusen takk til alle som ga stemmer. Da var spennande.

PPS. Therese og Yngve har kjøpt seg hver sin didgeridoo. Et treblåseinstrument som er et tradisjonelt aboriginer instrument. Nå skal vi ule hele veien over havet!