Skrevet av Therese

Søndag 2. juli var vi endelig klar for avreise. Fylt til randen med mat og drikke, fulle diesel og vanntanker satte vi kursen for det Indiske hav. Sally, jenten fra New Zealand som jeg ble kjent med i Bolivia, hadde mønstret på. Hun var spent, men gledet seg masse. Hun var uten seilingserfaring og dette ville bli hennes første møte med det åpne hav.

La Familia og Petrell er blitt gode venner langs Australias kyst, derfor var det naturlig at vi forlot Darwin sammen. Det er en ny opplevelse for oss å holde følge med en båt så lenge. I Stillehavet reiste vi sammen med andre om det passet sånn. Dessuten fulgte de fleste samme rute, så vi traff hverandre titt og ofte.

Litt om opplevelsene underveis til Cocos Keeling:

Det nye mannskapet:
Sally ble litt sjøsyk underveis, spesielt når hun var inne i båten. Men likevel var hun i godt humør, hadde pågangsmot og prøvde å snakke seg selv ut av sjøsyken. Derfor var det av og til lett å glemme at hun faktisk ikke var helt på topp. Sally satte pris på at vi passet på at hun hadde det bra. Hun lærte fort å styre båten, og hadde vakter på dagtid. De første nettene var hun oppe et par timer om gangen og holdt en av oss med selskap, og styrte litt. Den femte natten var ildprøven, første vakt alene i stummende mørke. Sally er ganske uredd av seg, og syns det var helt topp. Vi hadde ingen grunn til bekymring og vi sov godt. 6 timer fri på natten er ikke å forakte!

Nemo og Laffen:
Nemo vindstyring var igjen vanskelig, han er ikke noe særlig glad i å styre La Familia. Vi måtte derfor håndstyre nesten hele veien til Cocos. Laffen autopilot gjorde jobben mens vi hadde felles middag eller trengte en pause. Vi ga ikke opp Nemo, og på slutten styrte han litt, men han måtte holdes øye med. Da kan man like gjerne håndstyre…

Vind, sjø og strømmer:
Ut fra Darwin hadde vi nesten vindstille, det er ikke uvanlig. Vi motret derfor de første 12 timene før vinden endelig kom. For det meste hadde vi vind fra øst eller sørøst 10-20 knop, men på slutten hadde vi faktisk tre døgn med 20-30 knop med masse sjøsprøyt. Man blir sliten av å håndstyre i slike forhold, så vi gikk kun to timers vakter om natten resten av turen. Vi hadde både medstrøm og motstrøm underveis, alt fra 0,5-2 knop.

”Spesielle hendelser”:
Tirsdag 6. juli: Vi trodde vel egentlig vi var i det Indiske hav når vi forlot Darwin. Men området mellom Darwin og Ashmore reef (ca 500nm lengre vest) heter Timor sjøen. Nå var det vertfall ikke noe tvil lengre. Farvel Timor sjø, hei Indiske hav!
Lørdag 10. juli: En dag med lite vind, var det på tide å prøve gennakeren igjen? Vi fant den frem, gikk igjennom hva hver enkelt skulle gjøre og sørget for at det ikke var krøll i tauverk. Og jammen gikk den opp uten problemer, endelig fikk vi det skikkelig til! Den var fremdeles like flott; fargesprakende i rødt, hvitt og blått. Vi syns den fortjente et navn, men hva? Jenny? India? Nei, noe mer genialt måtte til. Vi la sammen tallene i seilnummeret vårt, og tallet ble 17. Da er vi komt til bokstaven Q i alfabetet. Men den kan ikke hete bare Q.. Rockegruppen Creedens har en sang om Susie Q. ”Oh Susie Q, I love you”, sangen ljomet ut av høytalerne, gennakeren poserte stolt og vi suste fremover. Det var ingen tvil, alle likte navnet og slik ble det.
Mandag 12. juli: Vi har tre års jubileum, tre år siden vi forlot Norge. Den gang var vi uerfaren og visste vel ikke helt hva vi bega oss ut på. Vi har opplevd masse på disse årene som kanskje har forandret oss?

Fiske:
Vi er glad i fisk, men det er ikke så lett å få dem til å bite på kroken. Og når de først biter på, så må vi få den om bord. Når båten suser fremover i 5-7 knop, kan det til tider være en skikkelig utfordring. Og vi er like spent hver gang, blir det fisk til middag i dag? På denne turen fikk vi om bord en flott dorado makrell. Den ble mat de neste 3 dagene. Vi mistet to fisker, de bet på men slapp nesten med en gang. Det var mange fiskebåter på dette strekket, og en visste aldri hvilken retning de ville. En natt måtte Yngve seile slalåm mellom fiskebåter, han var ganske svett etterpå…

Flygefisk:
Vi vet ikke hvor mange flygefisk vi fant til sammen på hele turen. Rekorden ene morningen var 37 stykker på dekk! En kom flygende rett i Yngves mage, han kvapp en smule da ja. Sally kom trøtt ut fra lugaren en morning og lurte på hva for en spøk Yngve hadde stelt i stand. For på gulvet utenfor døren hennes lå en dau flygefisk… Den hadde funnet veien inn selv, helt uten hjelp av Yngve.

Frisør:
Sally har lenge drømt om karriere som frisør, så vi stilte oss til disposisjon. Jeg var lei av rastahåret mitt, det var plagsomt i heten og det konstante møte med saltvann. Men jeg klarte ikke å kvitte meg med alt på en gang, så vi lot 15 stk bli igjen. Yngves hår ble tatt med barbermaskin. Midt i klippen var middagen ferdig, så resten ble utsatt. Jeg og Sally foreslo for Yngve at han skulle la håret være som det var, for det var faktisk stilig. Det var klippet i en hanekam frisyre som han kledde veldig godt, og han var saktens enig.

Flytende gjenstander:
Det er mangt man ser flytende i sjøen, spesielt plastflasker. På denne turen la vi merke til alle sandalene som lå og fløt. Vi har hørt de kan stamme fra tsunamien i Indonesia, så det var rart og litt ekkelt å se sandaler i så mange størrelser og fasonger flyte rundt. Yngve så et langt tre, på hele 10 meter. Heldigvis unngikk vi sammenstøt. Men Sally ”tok kaken”. Hun så en ku flyte forbi! Den var oppblåst og skinnet var vekk, fugler fløy rundt kadaveret og ville ha sin del.

Dyreliv:
Vi fikk besøk av lekne delfiner titt og ofte. Det er noe av det kjekkeste på havet, vi blir i så godt humør av det. Jeg var heldig å se delfiner på nattestid, for første gang. Månen skinte, morild lyste i sjøen og delfinene svømte langs skutesiden. Det var veldig romantisk og det fikk meg til å forstå hvorfor jeg gjør dette. Det var ingen andre steder jeg ville være akkurat der og da. Det var mange sjøfugl som kretset rundt båten, på jakt etter fisk. På natten var de veldig interessert i den nye vindgeneratoren. Er det lyden som tiltrekker dem? Noen kom alt for nært og fikk seg en smekk. Litt dårlig samvittighet fikk vi når en fugl ble truffet og datt i sjøen, vi så ikke noe mer til den.


Siste døgn:
Som vanlig måtte vi redusere seil og drive noen timer for å komme frem ved soloppgang. I skumringen så vi en seilbåt komme nærmere og nærmere, uten lys… Hvem i alle dager kunne det være? Når de var nært nok så vi det var selveste Petrell. De snek seg innpå oss, og før vi visste ord av det var de forbi! Og vi som seilte fra dem ved Ashmore reef, og hadde ikke sett snurten av dem på 10 døgn. Luringene…

Ankomst:
Mandag 17. juli klokken 10:00 ankom vi atollen Cocos Keeling. To kjekke gutter kom oss i møte med dingen sin. De viste oss vei i det grunne området inn til Directon Island. Det var god sikt og sandbunn, perfekte ankringsforhold. Svarttippet revhai kom raskt til båten for å ønske oss velkommen. Vi ga dem dagens fangst av flygefisk, noe de satt umåtelig pris på. Etterpå var det bare å hoppe ut i det deilige varme vannet, noe vi hadde gledet oss til lenge. Petrell kom for å innta den obligatoriske ankerdrammen, og etterpå disket de opp med pannekaker til alle sammen. Cocos Keeling tilhører Australia, så man må ha visa for å være her. Helse og tollmyndighetene kom til båten for å sjekke at vi hadde alle papirer i orden. De var veldig hyggelige og ønsket oss et flott opphold.

Hilsen La Familia

Ps. Utfordring: prøv å spise suppe i storm, utendørs! Vi testet dette ut på turen og vi trenger vel ikke å si så mye mer om den saken…