Skrevet av Therese

En tredjedel av Indiske hav kryssingen er unnagjort. Nå skal vi nyte atollen Cocos Keeling i 2 uker før neste etappe. Vi stifter nye bekjentskaper, noen for kort tid, noen for livstid? Les om kakespising, snorkling, iskrem nytelse og andre aktiviteter.

Første dagen vi var der fikk vi advarsel over VHF’en. Det har vært tsunami på Java, og Cocos Keeling ville bli berørt, men lite merkbart for oss. Likevel var vi veldig spent, vi husket godt bølgen som gjorde så mange ødeleggelser i Indonesia. Timene gikk, og så var det over. Vi merket overhodet ingenting…

Vi lå ankret ved Direction Island, det er en ubebodd øy like etter innløpet til lagunen. Øyen er palmekledd og på land er det laget til piknik område. To store vanntanker var satt opp, så vi kunne vaske klær og dusje. Etter en lang regnperiode var det også trygt å drikke vannet. Det rareste var telefonen som sto der… Vi fikk tak i billige ringekort fra nærmeste bebodde øy (Home Island, muslimsk samfunn), og vi snakket ofte med venner og familie.

Første kvelden hadde vi felles grilling på land. Eagle Wing (Luke og Emma) fra England hadde fanget en stor dorado på vei inn, og den fødde en gjeng på nesten 20 sultne seilere. Og fremdeles hadde de mer igjen… En vellykket kveld ga mersmak, så det ble ofte felles sundownere og middag i land. Jammen hadde vi ikke bursdagsfeiring en kveld også, i øs pøs regn. Det skulle være toga party, men ikke alle stilte opp i laken. Vi norske var kanskje litt feig, men vi liker ikke regn! Vi hadde på oss regntøy, vi er jo tross alt vestlendinger.

Home Island hadde andre ting enn telefonkort å by på. Vi etterfylte diesel, brukte internet, kjøpte fersk frukt og grønt og hadde iskrem orgie. Frode hadde rekorden, hele tre is på 20 minutter! Yngve hadde et par turer dertil med den berømte Duogen (et påskudd for å spise is?). En sveisejobb måtte til, og det resulterte i svidde kabler… Da hadde vi fått nok. Duogen er nå offisielt ”lagt på is”, den tar for mye tid og krefter. Heldigvis gir den nye vindgeneratoren mye strøm når det blåser, solcellepanelet gir litt når det er sol og noen ganger må volvoen i aksjon.

I Darwin ble vi så vidt kjent med båten Haeroroa fra New Zealand. Penny og Brian skal seile til Middelhavet for å få med seg Amerikas Cup neste år. De hadde med seg to unge gutter som mannskap. Det er en flott båt de har, nesten som et hus innvendig! Det hendte ofte Penny inviterte oss over på filmkveld med noe godt å spise til. Hvordan kan man si nei til å se film på tv(!), slange seg på sofaen og gomle i seg søtsaker! Bare det ikke blir en vane…

Vi ble også kjent med et tysk par i Darwin. De har seilt i mange år, men har nå gått over til motorbåt. De ga oss mange tips til turen, og jammen forærte de oss ikke sin gamle kortbølgeradio. Den sender ikke så bra på lange avstander, men vi hører det meste av samtalene. Vi installerte den på Cocos, og hadde kontakt med båten Stella Maris på deres tur til Chagos. Så nå Knut på Cintra, er du vel fornøyd! Endelig har La Familia fått seg SSB (kortbølgeradio).

Ofte var vi i ”the Rip” og snorklet. Det er et lite pass mellom Direction Island og Prison Island (som også er ubebodd). Strømmen er ganske sterk, så i stor fart fløt vi av gårde over det fantastiske dyrelivet. Vi så masse forskjellige fisk, koraller, skilpadder og snille hai. Vi var på utflukt til Prison Island også, en nydelige liten sandøy. Piros, en lokal fra hovedøyen, var der ene gangen. Han holder på å lage et lite hus av palmeblader. Han liker å komme der engang iblant å spise lunsjen sin. Marit og jeg viste interesse for flettingen hans, og jammen satt han seg ned med oss og lagde vesker, serveringsbrett og flaskeholdere. Vi prøvde også, men det var veldig vanskelig. Det ble ikke rare greiene av det.

Trekket til storseilet vårt var begynt å rivne, så jeg fikk en utfordring. Låne Petrell sin symaskin og reparere skaden. Marit har symaskin sertifikat, så hun viste meg hvordan det skulle gjøres. Det var jo ikke så vanskelig! Litt tungvint med et så stort trekk, men resultatet ble veldig bra.

Sallys inntrykk etter 15 dager som jordomseiler:
På Cocos Keeling forandret jeg meg fra en komplett uerfaren seiler, som brukte uttrykk som “den bom tingen” til en som fremdeles bruker slike uttrykk, men har begynt å kjenne folkene bak seilene. Det var her jeg begynte å forstå hva denne leken egentlig består av… konseptet ”cruising”. Cruising er et vidt begrep, som referer til bruken av seilbåt, i den hensikt å navigere rundt den globale motorvei, i den hensikt og… i den hensikt og… gjøre det. Bare en annen måte å leve livet på virker det som. Noen velger campingvogn, noen hus, andre båt. Ankringen på ”Direction Island” gir en førsteklasses mulighet til å møte et mylder av folk som velger dette som sitt liv; noen for 3 år, noen for 20. Mange bruker dette øyparadiset som et stopp på vei vest, eller nord til Indonesia. Alle har forskjellige historier og alle er villig til å dele disse på stranden over en sundowner. Det var under slike sundownere (en forpliktelse blant seilere som sulter seg selv på alkohol på sjøen, i det navn å være en ansvarlig seiler) at jeg oppdaget den store likheten mellom seilere… og motorsyklister. Begge har en uskrevet kleskode (syklister: solbriller og lær, seilere: solbriller og svømmetøy), begge sitter de og snakker om hvor stor motoren/seilene er. Begge har et vidt akseptert ”hellig gral” som de vil prøve å oppnå i deres levetid. For seilere er det KATAMARAN (stødig, avbalansert – som gjør okkupantene i stand til å bevege seg nedenunder uten å bli bombardert av flygende bøker… ting som ikke er sikret) Så jeg lærte disse tingene mellom snorkling, svømming og reising frem og tilbake til den bebodde øyen for å nyte iskrem og andre slike delikatesser.

Sally gled lett inn i seilmiljøet og det var ingen tvil at hun skulle være med videre på ferden. Når våre to uker var omme, var det vanskelig å ta farvel med Cocos. Vi likte oss bedre og bedre for hver dag. Men vi visste at et nytt paradis ventet oss bare 1500 Nm unna - Chagos.

Hilsen
La Familia

PS. Vi spiste kake hver dag disse 15 dagene! Pannekaker, eplekake, sjokoladekake, muffins og banankake. Gjett om vi koste oss!

PPS. Vi ble kjent med verdens eldste aleneseiler på Cocos, 76 år gamle Paul fra Finland. Han hadde mange gode historier å fortelle. Dessverre hadde han ikke visum for Australia, så han fikk bare lov å være der i 2 dager…