Etter tre måneder i Sør Afrika er det på tide å sette seil mot nye kontinenter. Jordomseilingen nærmer seg slutten, men det er fremdeles mange mil som skal seiles. Sammen med Petrell, Eagle Wing og Pamina sier vi farvel til Cape Town med kurs mot den sagnomsuste St Helena. Det er der Napoleon levde sine siste dager, som fange. Her må vi si farvel til våre seilvenner for denne gang, herfra seiler vi i forskjellige retninger.

Mandag 12. februar kastet vi loss fra Royal Cape Yacht Club. Vi lå veldig trangt til blant andre båter, og fikk hjelp av en hel bataljon for å komme oss trygt ut av båsen. Endelig i gang igjen, nytt langt havstrekk på ca 2 uker lå foran oss. På vei ut får vi ikke autopiloten til å virke, festlig. Vi lurte på å snu, men bestemte oss for å fortsette. Vi er vant til å håndstyre mye, og dessuten har vindstyringen vært mer medgjørlig etter vi fikk ny genoa.

De første 36 timene gikk unna, med masse vind i seilene surfet vi av gårde i 7 knop. Vi innhentet Petrell som startet 5 timer før oss, og tenkte dette blir kanskje en av våre raskeste overfarter på jordomseilingen. Hilde var ikke helt i form, hun ble sjøsyk i den urolige sjøen. Men det er godt å vite at det mest sannsynlig går over etter en dag eller to, eller kanskje 3…

Andre natten fikk vi oss alle et megasjokk. Jeg sto på roret med musikk i øret. Vind og bølger sendte La Familia i susende fart fremover mot målet. Plutselig smalt det noe helt forferdelig, hva i alle dager skjedde? Traff vi en hval? En konteiner? Plutselig så jeg båtsaken ”blafre” i vinden, og jeg forsto at vantet hadde røket. Ikke nå igjen! Har ikke vi hatt vår kvote? Yngve og Hilde var fort på pletten, bleke i fjeset og med søvn i øynene. De og trodde vi hadde kjørt på noe, og bare ventet på at vannet skulle fosse inn. Det var svarte natten ute, ikke lett å se rundt seg. Jeg trodde først det var yttervantet som hadde røket, så jeg ble livredd. Nå knekker masten hvert øyeblikk tenkte jeg og prøvde å styre så rolig så mulig. Men det er helt umulig når bølgene kommer fra alle kanter. Lettelsen var stor når jeg så det var innervantet som var røket, selv om det ikke er bra for riggen det heller.

Vi hadde friskt i minnet det som skjedde i Stillehavet, så vi var rask i vendingene. Først ned med alle seil, og motor i gang. Yngve gikk opp i masten, og det var ikke lett i bølgene. Han var godt sikret, men hadde tanker om masteknekk og hva det ville medføre… Der festet han et tau som vi brukte som avlastning. Den gode nyheten var at det var skruen til vantet som var røket, og vi hadde reserve om bord. Det var en gammel skrue som vi fikk sveist sammen på Tahiti. Siden har vi seilt med både vant og tau for sikkerhets skyld. For ikke å ha for stor belastning på riggen fortsatte vi bare med genoa, noe som reduserte farten betraktelig. Men det er viktigere å føle seg trygg om bord.

Nå skulle jeg ha skrevet at resten av turen gikk for seg uten problemer. Men tredje natten fikk Hilde seg en på trynet… Etter vaktbytte gikk hun inn og lukket alle luker. Det var nemlig regn og ufyselig ute. Bølgene hadde ikke avtatt, så det var veldig rullete. I et pico sekund holdt hun seg ikke fast og en megabølge fikk henne til å omtrent lette som en fjær. Med trynet først traff hun gelenderet i inngangspartiet. Da hun kom til seg selv igjen satt hun fortumlet på gulvet med en ullsokk i hånden. Yngve hører noe rabalder og kommer tuslende ut. ”Er du dårlig?” spør han undrende. ”Jeg gikk på trynet” svarte Hilde og lurte på om hun blødde. Hun var redd hun hadde slått ut noen tenner. Men heldigvis hadde det gått bra, ingen stor skade skjedd (tror vi…). Men en liten hjernerystelse hadde hun fått. Hun fikk fri resten av natten, men vi vekket henne hver andre time. Neste morgen var hun på bena igjen med Donald-kul i pannen på størrelse med Ulriken.

Turen videre gikk smertefritt for seg. Vindstyringen styrte en del og vi kunne slappe av med digg og boklesing på nattevaktene. Vi hadde en stor feiring på veien, La Familia har seilt jorden rundt! Tirsdag 20. februar midt på dagen krysset vi vår egen lengdegrad for starten på turen. 02° 43minutter øst. Det var en god følelse, tenk vi har klart det vi har drømt om! Men det blir nok enda bedre når vi krysser vårt eget kjølvann, når ringen er sluttet. Vi krysset også fra østlig til vestlig lengdegrad på turen.

Ellers er det ikke så mye å fortelle. Vi fikk to fisker som ble deilige middager. Temperaturen økte fra bikkjekaldt til passelig deilig. Grytidlig søndag morgen 25. februar ankom vi James Bay på St. Helena, samtidig som et med et gigantisk cruisskip. Senere fikk vi vite at skipet hadde norsk kaptein. Vi ankret i flott sandbunn på ca 15 meter. Utseilt distanse 1722 Nm med gjennomsnitt på 5,65 knop i timen.

Vi var veldig aktiv på St. Helena, vi var i land fra morgen til kveld. Det er en kunst å komme seg i land, ikke noe å prøve på egen hånd. Vi ble plukket opp av taxibåter og kjørt til kai. Dønningene sendte båtene frem og tilbake, og opp og ned, sjåførene må beregne godt. Heldigvis har de gjort dette før. Så er det vår tur, vi må være klar til å hoppe. Heldigvis henger det tau på land vi kan ta tak i. Det gikk bra hver eneste gang, og vi hørte ikke historier der det har gått gale…

St. Helena er en perle i atlanter havet, med ca 5000 innbyggere. Det er ikke flyplass der, bare en postbåt som kommer hver sjette uke. Det er planlagt flyplass der i 2011, men det er delte meninger blant beboerne om den. De fleste vil ikke ha flyplass, for de vil ikke ha for mye påvirkning fra den vestlige verden. Øyen ble oppdaget i 1502 av portugiseren Joao da Nova, men er nå under den britiske krone.

Vi og Petrell leide bil i tre dager for å utforske denne øyen, og for å gå i Napoleons fotspor. Etter nederlaget ved Waterloo i 1815 ble den franske keiseren sendt i eksil på øyen. Etter seks års fangenskap døde han, bare 52 år gammel. Ryktene om urent spill begynte straks nyheten ble kjent. Øverst på listen over de mistenkte stod engelskmennene. Nå mener man, på bakgrunn av en omfattende gjennomgang av alt tilgjengelig materiale, at Napoleon døde av naturlige årsaker og ikke av arsenikkforgiftning. Vi besøkte Longwood, huset der han bodde. Det er omgjort til museum. Det så ikke ut som det verste stedet man kan bli holdt i fangenskap. Vi besøkte graven hans også, men han ligger ikke der lengre. I 1840 ble levningene hans fraktet til Paris hvor han ligger den dag i dag.

På øyen bor en gammel skilpadde, han heter Jonathan. Vi reiste og besøkte ham i hagen ved guvernørboligen, der han bor med vennene sine. Jonathan sies å være 170 år gammel, og den eneste levende skapning som kan skilte med å ha sett Napoleon i live. Han var veldig kosete, og likte å bli strøket på bena og under haken. Da strakk han hals og reiste seg så lang han var. Dessverre har han begynt å få problemer med det ene øyet og det kan ikke gjøres noe med.

Det tar ikke lang tid å kjøre rundt hele øyen, selv om veiene er så som så. Det er veldig svingete og bratt, men med Yngve som sjåfør kom vi frem der vi ville. Det er veldig frodig på øyen og vulkanen har dannet flotte fjellformasjoner. Siste dagen kjørte vi på måfå, for gode kart er ikke å oppdrive. Plutselig kom vi rett inn til et hotell. Det var lokale som drev det, og vi ble ønsket velkommen til å kjøpe oss noe å drikke. Det var et gammelt herskapshus og vi ble vist inn i stuen. Vi var omgitt av antikke møbler, og vi satt og bare så rundt oss. Det var råflott der, og en god atmosfære. Det var ikke ofte folk der, bare når postbåten kom med turister. Ca 12 uker i året hadde de overnattingsgjester.

Det er egentlig ikke mye som skjer her, folk driver på med sitt. Det er et par spisesteder, så vi fikk stilt sulten i land. Vi hadde hørt om Jakobsstigen, trappen som går fra bunnen av Jamestown og 699 trinn nesten rett til værs. Rekorden opp og ned er på 4,5 minutter! Klarer vi å slå den rekorden? Nei, den kan vi se langt etter. Vi slet oss til topps på mellom 10 og 15 minutter. Men det er ikke dårlig det etter late dager på sjøen med ingen trim.

Henry på Pamina feiret dagen sin på St Helena. Igjen var La Familia treffpunktet, hun er blitt kåret som party båten, noe hun er veldig stolt av. Henry hadde laget middag til alle, mens vi andre disket opp med dessertene. Hun fikk gavedryss også, de hang fint innpakket rundt omkring i båten. Fra La Familia fikk hun Toro sardiner i salsasaus, kryddermiks og en Åsnes caps med ørevarmere (for de kalde dagene i Irland). Hun var strålende fornøyd.

Det lille biblioteket på St. Helena får ikke ofte nye bøker. Vi donerte vår samling av engelske bøker, og det ble de veldig glad for. Vi spurte om de ville ha norske bøker også, men det takket de høflig nei til. Merkelig…

Det begynte å nærme seg avreise for de fleste, og vi visste vi måtte ta farvel. Det ble mest spesielt og trist for oss, for vi visste det var siste gang vi ser dem på turen. La Familia skal til Brasil, de andre skal til Karibien og videre over Atlanteren til Europa. For oss nærmer turen seg slutten fortere enn vi kanskje ønsker, siden vi skal avslutte på Trinidad i mai. Bare to måneder igjen…

Dagen før avreise ble jeg og Yngve med på dykkertur med en lokal dykkerinstruktør. Han tok oss med til vraket av S. S Papanui. I 1911 begynte skipet å brenne like utenfor St. Helena, og kapteinen kjørte det på grunn for å redde folk. Mirakuløst ble alle reddet. Det var veldig god sikt og deilige 24 grader i sjøen. Det var god erfaring å dykke igjen, det var hele 10 måneder siden sist.

Ene taxibåt sjåføren spurte om vi kunne ta med fiskekroker til en fiskebåt som lå ca 80 Nm fra land. De hadde feile kroker for å fiske makrellen. Det var i samme retning som vi skulle, så det sa vi oss villig til.

Lørdag 3. mars lettet vi anker og satte kursen for Fortaleza i Brasil. Fiskekrokene var med, og vi hadde posisjonen til fiskebåten Portzic på GPS’en. Hilde hadde satt på sjøsykeplaster bak øret, og etter å ha lagt og rullet på ankringsplassen en uke var hun ganske sikker på ikke å bli sjøsyk. Heldigvis fikk hun rett. Ved soloppgang neste morgen kalte vi opp Portzic på radioen, og de var raskt på pletten i en lettbåt. Det var ganske rullete, så overleveringen var ikke helt enkelt. De hadde med seg en håv, så det gikk bra. De spurte om vi ville ha fisk, noe vi var kjapp til å svare ja på. Først fikk vi en pose med noen fileter i. Vi var kjempefornøyd. Men så holdt de opp et dråg av en yellowfin tunfisk, vi fikk vann i munnen! Da kunne ikke håven brukes. De kom ganske nært skutesiden, og fikk omtrent kastet den opp i armene på Yngve. Vi smilte i kapp med solen! Etter en fantastisk fileteringsjobb av Yngve, sto vi igjen med totalt 7 kg ren filet! Da var det bare å sette fantasien i sving. Vi drømte om stekt fisk, fisk i kokosnøtt melk, tørket fisk, fiskekaker osv. Ja, vi lagde alt dette + mer. I fem hele dager spiste vi bare fisk. Den tørkede vil nok vare i mange uker…

Det er ikke så mye mer å fortelle om turen. Men det ble varmere og varmere jo nærmere ekvator og Brasil vi kom. Vi var ganske varm i toppen til tider. Det hjalp nesten ikke å avkjøle seg i sjøvann heller, for temperaturen gikk opp til 28 grader. Heldigvis har vi kald drikke i kjøleskapet. Det var et sikkert tegn at vi nærmet oss kysten de siste dagene, da ble båttrafikken større. Og nærmere… Ene dagen hadde vi ikke mindre enn tre stykker som skulle stryke skutesiden vår. Vi var ganske lettkledd om bord, men det får vel være grenser… Hilde måtte roe ned turtallet på motoren for en lastebåt som ikke ville vike, selv om vi kom fra høyre (ok, den er vel et nytteskip). Hvis ikke hadde vi nok blitt ganske overkjørt.

Dessverre ble det mindre og mindre vind nærmere kysten, så de siste tre dagene gikk vi for motor. Heldigvis hadde vi nok diesel…

18. mars en stor dag, hurra! Yngve skulle endelig få feire dagen sin på sjøen etter fire år på jordomseiling. Han var vel spent på om jentene hadde planlagt noe for ham, eller om dagen skulle forbigås i stillhet. Det er klart kapteinen skal feires! Bursdagssangen ble sunget, vi laget sjokoladeboller og mexicansk mat (vann i munnen…), og han fikk massasje. Og vi avsluttet med akevitt skål. Det var en fornøyd Yngve som tok fatt på et nytt år med nye muligheter.

19. mars ved solnedgang ankom vi Fortaleza i Brasil. Gled dere til neste innlegg herfra!


Hilsen La Familia

PS. Hilde og Yngve trodde de såg plastleketøy i sjøen på vei til Brasil. Etter hvert så vi flere og flere, og vi skjønte det måtte være noe annet. Petrell tipset oss om Portugisiske krigsskip, meget giftige maneter. En manet kan forårsake lammelser for et menneske, i verste fall død. De er vakre og fargefulle, men bare se – ikke røre…

PPS. På Ann’s restaurant hengte vi opp det norske flagget. Det er mange flagg fra langturseilere der, men det norske manglet…