Karibien - 3 år etter Artikler / Generelt Dato: Aug 02, 2007 - 03:36 AM Er karibien det samme som før? Eller er det store forandringer? Ser vi pirater luske rundt? For tre år siden hørte vi rykter om to nye "Pirates of the Caribbean" filmer som skulle spilles inn. Og hvordan skal innsjekkingen gå? Vi har ikke det påkrevde visumet for cricket turneringen... Å ankomme uten visum har vi brent oss på før. Men vi er vel ikke interessert i cricket! Pengesugere spør du oss. Hadde Norge deltatt, så hadde vi sluppet unna visum...  Det var en spent gjeng ombord i La Familia som speidet etter kjente steder, for andre gang kom vi seilende til karibien (eller egentlig for tredje gang...) Vi kom fra en litt annen vinkel denne gangen, nesten rett fra sør. Vi kjente igjen Mayreau og Union, Tobago Keys hadde vi bare sett fra toppen av Mayreau, for lenge siden... Vi trodde det skulle ligge maaaange båter på Tobago Keys, slik at vi måtte ankre i både bredden og høyden, men der tok vi helt feil (heldigvis). Sesongen er på hell, så vi kunne velge og vrake i lunt og mørkeblått farvann. Hilde disket opp med deilige pannekaker, og vi inviterte Petrell ombord. Champagnen ble hentet frem og flagg fra alle land vi har besøkt underveis ble heist. Petrell krysset sitt eget kjølvann utenfor Brasil kysten, så de heiste sine flagg også. Vi har strengt tatt ikke krysset vårt eget kjølvann enno, men det er kjekkere å feire det i lag med gode venner. På kvelden spiste vi middag ilag, nyfisket wahoo fra La Familia og wahoo-koteletter fra Petrell (kjøpt fra lokale fiskere). Det var en herlig middag, wahoo kommer høyt opp på listen vår. Dessverre fikk både Frode og Yngve magasjau, de var de eneste som spiste den "lokale" fisken... Det ble en tidligere avslutning på kvelden enn vi hadde tenkt.  Dagen etter reiste Petrell videre, denne gangen ser vi dem ikke igjen før de klapper til kai ved bryggen i Bergen. Vi hadde lagt inn ny rute inn på GPS'en og var på vei til å reise da vi fikk besøk av myndighetene. De var pengeinnkrevere for Tobago Keys (det er en nasjonalpark). Det kostet 30 kr pr person, og det gjaldt for de neste 24 timer. Vi bestemte oss for å bli en natt til, og håpte på å ikke bli oppdaget av havnemyndighetene. Tobago Keys er en deilig plass med krystallklart vann, flotte snorkle/dykke muligheter og kritthvite sandstrender. Lokale kommer til båten og spør om du vil kjøpe t-skjorter, fisk, brød, hummer og diverse. Vi svarte nei, og de var høflig nok å godta svaret. Ikke slik som vi var vant med fra forrige gang (lengre nord), der ga de nesten ikke opp. Noen begynte å tigge og andre ble nesten truende.  Fra Tobago Keys til Union er det bare 5 nautiske mil, det gjorde vi unna på null komma niks. Det var egentlig helt fantastisk å ankomme et nytt sted etter under en time på sjøen. Det er vi ikke akkurat bortskjemt med. Det var spesielt å komme tilbake til Union, for nå har vi krysset vårt eget kjølvann! Endelig kan vi kalle oss ekte jordomseilere, noe vi er veldig stolte av. Det har vært 4 spennende år. Fra å være nybegynnere uten særlig erfaring, har vi lært veldig mye om seiling og navigasjon. Likevel hadde vi en følelse av at det ikke var oss det gjaldt, har vi virkelig seilt jorden rundt? Er det oss som har gjort det, eller har alt bare vært en lang drøm? Vi har gjennomført den store drømmen vår, å reise land og strand rundt. Nå må vi sette oss rolig tilbake og prøve å fordøye alle inntrykk. Det er en fantastisk reise vi har vært på, og vi unner alle som har samme drøm til å få oppleve det samme.  Noen fakta fra La Familias tur rundt jorden:  1. Totalt seilte mil fra Mallorca til Trinidad (ca 4 år): 33000 Nm 2. Lengste strekk var Galapagos-Marquesas: 2953 Nm på 29 dager. 4,2kn/timen 3. Raskeste strekk var Djeveløya til Trinidad: 650 Nm på 4 dager. 6,57kn/timen 4. Tregeste strekk var Niue til Tonga: 256Nm på 3 dager. 3,3kn/timen 5. Snitt jorden rundt: 5,3kn i timen 6. 208 dager på åpent hav, gjelder strekk over 1 døgn.    Innsjekking på Union: Det ble litt styrete. Vi slapp ikke unna visum for cricket turneringen som pågikk. 600 kr hver rett ut vinduet... For å få visum, måtte vi ha passbilde. Therese og Yngve hadde i båten, men Hilde måtte ta passbilde hos en turistinformasjon, iført Yngves t-skjorte... Det var ikke lov å ha bare skuldre på bildet... Damene som jobbet der hadde ikke helt teken på "oldtidskameraet", men passbilder ble det tilslutt. Det gikk heldigvis greit å ankomme uten visum; det ble ingen bot eller truing med å bli sendt tilbake til havs.  Vi nyter de siste dager på den fire år lange jordomseilingen: Vi var to dager på Union før vi reiste tilbake til Tobago Keys. Det er ikke så mye å gjøre på Union, bortsett fra å kjøpe dyr mat og drikke. Å bade fra båten frister ikke, vannet ser skittent og ekkelt ut. Likevel var det kjekt å traske på kjente steder, det er ikke mye som har forandret seg. Forrige gang leide vi Pirates of the Caribbean 1 på dvd, da kjente vi igjen steder fra St. Vincent. Film 2 var ikke til leie, så den kjøpte vi like godt. Heldigvis ble disse de eneste piratene vi traff i karibien. Selv om det ikke hadde vært å forakte å treffe Captain Sparrow... Eller Yngve ville vel helst ha møtt Elizabeth Swan...  Tilbake på Tobago Keys bare koste vi oss på land og i vann, og spiste masse god fisk. Spesielt hjemmelagde fiskeburgere kom høyt på listen. Hilde som i lang tid har snakket om å ta en tur i masten, tok endelig mot til seg. Therese heiste henne opp til første sett salingshorn, og Hilde syns det var høyt nok. La Familia sin mast er som kjent ganske høy, så ca 10 meter opp er en solid prestasjon! Så var det slutt på atoll livet, turen gikk til vakre Mayreau. Der har vi også vært før, på jakt etter middag hos den "berømte" rastafarien Robert. Robert Righteous & de Touths heter restauranten hans. Den gang var det helt fullt der, så denne gang bestilte vi plass så vi var sikret. Når vi kom om kvelden var det helt dødt der, vi ble litt skeptisk. Robert virket ikke helt "med", han hadde nok kost seg med litt fy-røyk i løpet av dagen. Heldigvis var kokken og mannskap klar i toppen, det ble disket opp med veldig god mat. Rasta- Robert holdt oss med selskap under hele middagen, men det var ikke alt vi klarte å forstå av det han prøvde å fortelle oss. Vi var lettet da vi endelig kunne tusle derfra. På vei tilbake stoppet vi på en koselig bar der musikken duvet og folk snakket livlig. Vi ble kjent med eieren Dennis, og han la sin elsk på oss. Han spanderte noen drinker, og vi ble invitert på frokost neste morgen. Se http://www.dennis-hideaway.com.   Vi tok ikke sjansen på gratis frokost i land, så vi laget vår egen frokost før vi gikk til Dennis. Når vi ankom var frokosttiden over, så Therese bestilte en kaffe, mens Hilde og Yngve fikk seg en rom og cola. Den var så sterk at de ikke klarte å drikke den opp. Betaling skulle han ikke ha! Han hadde jo invitert oss på frokost.... Etterpå kjørte han oss til andre siden av øyen til vakre Saltwhistle Bay, der var det en nydelig strand og ankringsplass. Hadde vi hatt bedre tid skulle vi ankret der noen dager. Alt har som kjent en ende, men likevel ble vi en natt til på Mayreau. For vår nye venn spanderte lunsj på oss, og vi ble enig om å ta noen drinker i baren hans på kvelden.   Trinidad kaller, det var tid for å sjekke ut fra St. Vincent og Grenadinene. Vi seilte tilbake til Union og utsjekken gikk greit for seg. Vi lettet anker igjen og seilte til Petit St. Vincent, en liten øy sør for Union som tilhører Grenada. Heldigvis slipper man inn-/utsjekking her, så vi hadde to overnattinger. Vi tok en lang spasertur i land, og snakket med noen lokale som fulgte med på cricket finalen mellom Australia og Sri Lanka. Australia tok en lett seier, noe som tydeligvis ikke var uventet.   Mopion har vi hørt om fra Abeline boken, og vi så nydelige postkort derfra. Det er bare en liten sandbanke med en kokosnøttblad parasoll på. Vi fikk høre på Petit St. Vincent at sandbanken flytter mye på seg, og parasollen var ødelagt. Det skremte ikke oss fra å prøve å ankre der, dessuten var den bare 1 nautisk mil unna. Ankringen gikk greit, og vi klarte å få Dingeling fint over det grunne revet foran sandbanken. Det stod en parasoll der, og det var til og med laget en liten hytte rundt den. Der kunne vi oppbevare ting og tang. Vi var veldig heldig som kom nettopp den dagen. Vanligvis er det mange som kommer for å nyte noen timer der, men nå var vi helt alene! I bare Gud's åsyn løp vi naken rundt på sandbanken... Hjelp! Plutselig kom en lokal båt med et par turister oppi, vi var kjapp med å få på badetøy. De fikk seg en god latter, og vi med. Heldigvis reiste de igjen, og vi var snar med å få av oss tøyet igjen. Etter et par timer her, tok vi turen til Petit Martinique, det er en privat øy som tilhører St. Vincent og Grenadinene. Seilere er velkommen, spesielt til å spise på den dyre restauranten. Det er nemlig et luksus resort her, med mange rike amerikanere. Vi spaserte litt rundt på dagtid, men det var mange steder som var kun for gjestene. Siste kvelden i paradis, bestemte vi oss for å unne oss en middag på dette luksus resortet. Vi spiste en tre retters middag med Sør Afrikansk rødvin til, og en drink hver i baren. Gildet kostet oss hele 600 kroner hver, noe som ikke er dyrt etter norsk standard, men dyrt for fattige jordomseilere. Men gjett om vi nøt hvert øyeblikk denne kvelden!  Farvel øyliv, bading og avslappende dager: Like etter lunsj den 1. mai trakk vi anker for siste gang på turen, den siste nattevakt sto for tur. Det ble veldig vemodig, tenk det var bare noen timer til det definitivt er slutt. Til å begynne med motret vi ut noen trange sund med vind og bølger rett imot. Når vi kunne sette kurs rett på Trinidad fikk vi vinden på kryss, og noen ekle bølger slo over oss. Det er strøm i forskjellige retninger pga mange småøyer i nærheten, derfor blir bølgene litt uregjerlige. Det ble en våt natt for Therese, hun måtte inn å skifte hele stasen etter en gedigen sjøsprøyt. Ellers gikk turen greit, og vi ankom Trinidad neste morgen i solskinn. Vi kjente igjen Chaguaramas med det samme, vertfall på lukten! Det stinker gammel oljesøl og dårlig forbrent diesel. Tollkaien var okkupert av en stygg motorbåt da vi ankom, og jammen var vi ikke ørlite på grunn da vi skulle svinge for å kjøre utover igjen. Vi hadde bestilt plass på Crew’s Inn Marina som ligger like ved tollkaien, og vi fikk gå rett i båsen vår. Motoren stopper og det blir helt stille, det er deilig å være på plass på en måte, for vi vet jo at det er slutt; for denne gang... Chaguaramas: Det var deilig å ha tilgang på basseng, dusj og spyletoalett igjen. Det var til og med aircondition på doen, så Yngve brukte litt ekstra tid der på morningene. Her er det heller ikke mye som har forandret seg. Mange turseilere venter på å komme seg videre, noen klarer det, noen ikke... Det er flust av båter til salgs, både store og små, dyre og billige. Morgen nettet startet fremdeles klokken 0800, der kan en få kontakt med andre ang bytting av ting, få informasjon og hjelp etc. Et nytt populært innslag har komt siden sist. Man kan nå benytte seg av båtdrosjen mellom marinaene og butikker, det koster bare 5 kr turen. Så slipper man å ha egen dinge i det ekle vannet, stakkars dingeling var uti et par dager, og ble full av groe og oljesøl. Ved siden av oss lå den amerikanske båten Infinity, med Frank og Gretchen ombord. En kveld invitert vi dem til La Familia på en sundowner, caipirhinas laget av madagaskar rom. Senere kom også David fra båten Bakeapple (det er det canadiske ordet for ”multe”). Vi spanderte madagaskar rum i forskjellige varianter og Infinity spanderte hjemmelaget steikt og saltet kokosnøttkjøtt (nam!). Vi diskuterte forskjellen på nynorsk og bokmål, for Gretchen har vært utvekslings studen i Oslo, så hun kunne litt norsk + en norsk sang om en gris... Ellers gikk dagene i pakking og organisering. Hilde flyttet på hostal noen dager, så vi fikk tid for oss selv til å gjennomgå de siste fire årene. Dessverre fikk vi ikke tid til så mye mimring, for det var mye som skulle gjøres på den korte tiden vi hadde. Vi kom i mål tilslutt, og vi rakk flyet hjem. Yngve var første man avgårde, for han hadde en konfirmasjon å rekke. Therese og Hilde reiste sammen hjem; og det var trist å ta farvel, dette var siste gang vi så La Familia. Yngve reiser tilbake om noen uker ilag med søstre og en nevø. Når de reiser hjem skal Yngve pusse og kose med La Familia før hun skal legges ut for salg. SNIPP SNAPP SNUTE SÅ VAR EVENTYRET UTE. Denne artikkelen kommer fra La Familia http://www.lafamilia.nu/ Adresse til denne artikkelen er: http://www.lafamilia.nu/modules.php?op=modload&name=News&file=article&sid=98